Nå har jeg vært arbeidsledig i ett år. Jeg har hatt små oppdrag her og der og startet mitt eget foretak som har gitt meg en liten etableringsgnist, men jeg har vært avhengig av støtte fra staten i tolv måneder. Jeg kan likevel ikke si at jeg vet, fullt og helt, hva det vil si å være arbeidsledig. Jeg har jobbet meg opp til en norsk rettighet som sier at jeg skal motta dagpenger. Jeg spiser meg mett hver dag og selv om jeg får inn halvparten av det jeg tjente i min forrige jobb, så føler jeg meg trygg. Jeg trenger ikke å bekymre meg for ubetalte sykeforsikringer eller tenke på hvordan jeg skal forsørge min familie. Fordi jeg bor i Norge, så klarer jeg meg. Og vel så det.
Men jeg kan fortelle deg hvordan det føles å ikke ha en jobb å gå til. Hvordan man sakte men sikkert mister troen på sin egen styrke, først ovenfor andre, og så for seg selv. Hvordan man henter seg selv opp og forklarer at dette bare er midlertidig. Men så blir midlertidig lengre og snart er det en realitet man må se i øynene. En realitet som sier at du ikke er god nok til det du mener at du kan. En virkelighet om et samfunn som går videre uten deg. Ikke fordi du gikk, men fordi du ikke er ønsket.
Jeg har vært arbeidsledig like lenge som jeg bodde på Madagaskar. Året der lærte meg mye, det ga meg et nytt perspektiv på livet og fant frem det beste i meg. Hva er det meningen at denne perioden skal lære meg? Det må da finnes en samfunnsmessig mening med meg som går lenger enn til NAV-kontoret?
Det er nå nylig at jeg ser verdien av denne ventingen. Først og fremst blir alt det som før var godt, enda bedre. Jeg blir enda mer takknemlig for det gode rundt meg. Jeg kjenner at håpet blir utfordret, og derfor forsterket. Og, jeg ser verdien av realiteten. Ærligheten som rives frem og lar meg smake på flere av livets sider. Uten utfordringer står man på stedet hvil. Alt skal ikke alltid være behagelig. Når man har det behagelig kan man jobbe bevisst med seg selv, men når utfordringer er til stedet, jobber den med meg og etterlater seg et bredere perspektiv, en brikke i det uendelige puslespillet. Jeg vil ikke finne alle brikkene, jeg vet at ingen av oss menneskelige har muligheten til det. Men jeg vil finne nok til å bygge opp den jeg vil være. Og, det er tydelig at det ikke alltid er meningen at man skal kunne velge brikke, fordi man er en del av noe langt større.
