Delte røtter

Jeg tror at all flyttingen, reisingen, tilpasningen, lærdommen og inntrykkene har gitt meg mange skatter. Skatter som har gjort meg til den jeg er i dag. Verdifulle tanker som har gitt meg kunnskap, men også en smak av virkeligheten. Jeg er alltid sulten på nye eventyr, nye utfordringer og nye bilder til å lagre både i hodet, hjertet, men også på filmrullen.

Men er jeg rastløs?
Jeg er ikke helt sikker.

Jeg ønsker som de fleste stabilitet og ro i sjela. Men jeg trenger en kombinasjon. En kombinasjon som lar meg smake på alle livets deilige frukter samtidig som jeg har et hjem.

Jeg har pustet frisk luft i landet lengst vekke, kravlet meg gjennom Afrikas tetteste jungel, smakt på vannet fra en ensom elv, delt varmen fra et bål der pepper'n gror. Også er det her, her hvor nasjonaliteten min sier at jeg hører hjemme. Overalt hvor jeg har dratt, overalt hvor jeg er, blir jeg i en eller annen form bydd på kjærlighet. Jeg samler det opp, kapsler det inn. Jeg absorberer hvert et smil, hver gode tanke.

Jeg ønsker aldri å vende ryggen til, permanent. Jeg ønsker å komme tilbake til alle stedene hvor jeg har hjerter som banker i takt med mitt. Jeg ønsker å bli værende, fordi her er det så mye godt.

Jeg er heldig, takknemlig. Denne vemodigheten som av og til dukker opp er kjærlighet til dere som har bidratt til alle mine gode minner. Jeg er klar for å samle mange flere. Akkurat nå står alle veier åpne, hvert et steg vil avgjør hvilken vei jeg velger. Ser jeg deg der?

It's been a while

Jeg har flyktige tanker, til tider mer som en lydløs storm. Jeg prøver å ta tak i noen ord, følelser, men ofte holder jeg ikke fast ved dem. De eier for mye sannhet, virkelighet. Realitet.

Jeg har mye jeg må finne ut av. Hvordan jeg skal gjøre det uten å tenke, er foreløpig uvisst. Men jeg har tro, håp, kjærlighet og frihet. Det for meg er nok til å stole på at jeg kommer til å klare meg, at ting ikke alltid skal være så frustrerende.

Jeg får til stadighet høre at jeg er så positiv, at jeg ser så lyst på ting. Jeg gjør det, og har tenkt å fortsette med det. Men det betyr ikke at jeg har mine dager, mine øyeblikk hvor jeg føler at jeg har flere spørsmål enn svar. Disse spørsmålene kommer ofte i disse dager. Jeg prøver å berolige meg selv med at jeg har svaret på det viktigste, og at det i seg selv må bære meg til jeg har funnet flere svar som gjør at jeg kan lære å ta noen steg selv, igjen.

Forøvrig er høsten meget vakker.