MHM. AKKURAT, JAH.

Jeg titter rundt meg. Vinduet står på vidt gap; inviterer sommernatten inn i stua hvor jeg sitter med dempet belysning. Skyene seiler avgårde, den lyseblå himmelen skimtes så vidt. En ensom fugl sprer sine vinger over hustakene, jeg ser ikke hvor den skal eller hvor den lander. Men jeg ser den er fri. Ikke fri for bekymringer, men fri til å fly hvorhen den vil, fri til å søke, drømme. 

Disse øyeblikkene åpner noe; en ellers neglisjert og halvveis lukket luke inni meg. Jeg higer etter harmoni, ro i sjela, og nå, uten arbeid, finner jeg den. Jeg ser ikke alt klart, jeg har fortsatt mange spørsmål. Men nå gjør ikke uvissheten vondt. Et forfriskende vindkast finner veien inn til meg, jeg lytter til beroligende ord.

Jeg er her.